Twisted Metal Sesong 2 bremser litt i episode 4, og leverer et mer tilbakeholdent konsept med mindre action, men flotte karakterer.
Porturerte kjøretøymetaforer er min spesialitet, og jeg er glad for å kunne si at Twisted Metal bremser litt i taket her i «Lzgtbzy». Sesong 2 fikk en anarkisk start,og siden vi allerede vet hvor det til slutt går, er det ingen grunn til å gi alt før turneringens startstrek. Dette langsommere, mer tilbakeholdne kapittelet er høyt verdsatt, spesielt siden det leverer solid karakterarbeid – spesielt angående John og Quiet – uten å forlate showets karakteristiske raritet til tross for den relative mangelen på action.
I denne morsomme, merkelige og overdrevne avledningsmanøvren drar gjengen til Diesel City, som er hjemsted for spesielle S-nivåvåpen, en intern økonomi, strenge regler for ikke-vold og et Caligula-stil utskeielseshule for overklassen. I hvert fall i løpet av en enkelt episode inkluderer disse overklassene John og Quiet, som må posere som eksperter for å infiltrere hvelvet, mens Dollface låser opp døren et annet sted.
Det er et enkelt oppsett med massevis av morsomme detaljer pakket inn i det. Dynamikken oppe/nede kommer spesielt sterkt til sin rett her, der ekspertene bokstavelig talt lever som keisere – og ikke bare av dem over utenforstående, men aktivt bruker dem til underholdning. Det er mye humor i John og Quiet som prøver å «gli inn» og har en referanseramme så løsrevet fra virkelige privilegier at de begge stikker seg ut som såre tommeltotter. Anthony Mackie og spesielt Stephanie Beatriz tar på seg oppgaven, og det faktum at de jobber sammen med Dollface Separated gir dem noe av den individuelle tiden de har trengt siden John rømmer fra det nye San Francisco. Dukkeansikt holder seg imidlertid opptatt. Episode 4 av Twisted Metal
Sesong 2 setter henne i kontakt med Søt Tann, som prøver å omgå Diesel Citys pasifismelover for enhver pris, mens Stu samler forsyninger. Søt Tann kjøper en kappe slik at han i smug kan myrde folk, noe som fører til en kort konflikt og deretter en motvillig allianse med Dukkeansikt, mens Stu kommer godt overens som en slags seksuell oppvisning på ekspertenes kamp. Dukkeansikt har ikke den samme historien med Søt Tann som John og Quiet har, så det er en smart måte å sette Søt Tann-gruppen i konflikt med hovedgruppen uten å ødelegge noen av de potensielle gevinstene som er bygget opp til sesong 1. Og det er morsomt å se mer av Søt Tann, ærlig talt. Selv en tullete visuell spøk som Kappe-greia fungerer utrolig bra, og på en måte veldig spesifikk for denne serien, da den er nært knyttet til Diesel Citys interne regler.
Men den store gevinsten her er i John og Quiet sitt forhold. Det at de blir tvunget til å navigere en orgie vekker tydeligvis noe i dem begge, og ved å bruke Stus misbruk som en distraksjon, klarer de endelig å bryte seg inn i hvelvet fullt av de essensielle S-nivåvåpnene. Men på det tidspunktet er de så distrahert av hverandre at de ender opp med en tullete sexscene i stedet for å skaffe seg varene, slik at Stu kan ta dem alle selv. På høyden av lidenskapen sin starter John og Quiet også ved et uhell en brann som brenner ned hele stedet. Det er et latterlig øyeblikk, men i kontekst føles det riktig. Og Stu får hevn, om ikke annet. På vei ut retter han sitt nye arsenal mot ekspertene, dreper dem alle, og får endelig kontroll på drapet, til Sweet Tooths store glede. Jeg antar at det teller som karakterutvikling for en fyr også.
Neste stopp er selvsagt selve den vridde metal-turneringen, så det må vi vente på. Men «Lzgtbzy» lider ikke av litt mindre action og strammere omfang, og det er fortsatt tilfredsstillende å se John og Quiet virkelig ta forholdet sitt til neste nivå. Man får følelsen av at de ikke får mange muligheter til å gjøre det etter hvert som vi skrider frem.
