The Best Medicine forbedrer seg litt i «Bean There Done That», med en bedre følelse av sted og et forhold i utvikling. Det er fortsatt tidlig, men de første tegnene er positive.
Hurra! Jeg synes episode 2 av The Best Medicine definitivt er bedre enn premieren, noe som er et godt tegn. «Bean There Done That» har en fin følelse av sted, en småby-insularitet som bidrar til å prege den dominerende forholdsdynamikken. Martin utvikler seg litt mer, hans forbindelse til Port Wenn er bedre uttrykt, og selv ved første øyekast kan man forestille seg flere forskjellige forhold, platoniske og andre, som begynner å dukke opp her og der. Alt dette er ganske solid. Det er ikke banebrytende, ja visst, men det var tydelig fra første episode at The Best Medicine aldri kom til å bli det. Det er et medisinsk drama i en småby med den fine hooken at den lokale legen betjener et så tett sammensveiset, reguleringsdrevet samfunn at de tror de har stilt en diagnose selv før de i det hele tatt går gjennom døren hans. Etter hans mening er han mer en narkolanger enn noe annet. Det er grunnlaget for denne ukens sak. Tilsynelatende plages Port Wenn hvert år av en lokal møllvariant som utløser allergiske reaksjoner. Martins venterom er fullt av selvdiagnostiserte personer som søker rutinemessig behandling slik at de kan komme seg videre i dagen sin. Men det første barnet Martin ser viser symptomer som ikke er typiske for møllallergi, noe som får ham til å mistenke at barnet kan være sykt med noe annet – noe svært smittsomt. Og det betyr at den månedlige middagen med bakte bønner, som alle i byen er pålagt å delta på, må legges ned. Her er noe interessant om
Bedre Medisin – Det er egentlig ikke et medisinsk drama. I stedet begynner det med en medisinsk premiss, men Martin fortsetter med å «løse» det som et mysterium, noe som gir det hele en koselig detektivromanfølelse som passer ganske godt. Detektiven i denne saken viser seg å være en velstående lokalbefolkning som pleide å mobbe Martin som barn og holder på med litt oppussing på huset sitt. Han er også fyren som finansierer bønnemiddagen og er mislikt av alle, noe som fører til en tilfredsstillende scene senere når Martin konfronterer ham.
Men Martins historie handler egentlig ikke om å bli akseptert som den lokale legen eller detektiven eller hvilken rolle han enn spiller i byen på den tiden; det handler om å bli akseptert som et medlem av det større samfunnet. Port Wenn elsker denne ideen, og det er derfor Martin har blitt behandlet som en utenforstående siden han ankom, til tross for at han har en personlig tilknytning til stedet. Men det betyr også at etter hvert som lokalbefolkningen gradvis aksepterer ham, blir effekten desto bedre. Martin bruker mye av denne episoden på å ha bedre samhandling med folk som tidligere var fiendtlige mot ham, ikke bare som lege, men som nabo og potensielt til og med som venn.
I Louisas tilfelle, potensielt noe mer. Den beste medisinen Episode 2 inneholder lette romantiske øyeblikk og slapstick, som at Louisa ved et uhell faller oppå Martin, men den har også et par genuint ærlige scener der Louisa vurderer om hun skal delta på middagen med bakte bønner fordi sheriffen har handlet litt raskere enn forventet. Og den beste scenen i episoden er mellom disse to, der Martin endelig åpner seg om bakgrunnshistorien sin. Han hadde en søster som het Rosemary, som døde i en bilulykke da de var barn, og etter det tilbrakte han hver sommer i Port Wenn. Uhellet hans i Boston involverte en jente på samme alder som også hadde vært i en bilulykke, noe som traumet ham. Dette er lett den mest sårbare vi har sett Martin så langt, og det er ingen tilfeldighet at han valgte å være sårbar med Louisa.
Igjen må jeg understreke at dette ikke kommer til å endre TV-landskapet fullstendig. Men jeg synes det er ganske sjarmerende og vil definitivt finne et entusiastisk publikum, spesielt etter hvert som vi blir mer komfortable med lokalbefolkningen og deres forskjellige forhold. Det er fortsatt tidlig, men de første tegnene er i det minste positive.
