Det er vanskelig å avgjøre om *Everything’s Fair* er en parodi, i hvert fall i episode 1. Ryan Murphys juridiske drama er bare stil, ingen substans. Jeg har sjelden sett en serie legge frem den grunnleggende formen for premisset sitt så raskt som *Everything’s Fair* gjør. Episode 1 åpner med en prolog som utspiller seg ti år tidligere, der Allura Grant og Liberty Ronson er frustrerte skilsmisseadvokater fanget (nå alle sammen) i patriarkatet, representert her av et bord med eldre menn som ler av dårlige vitser. Med velsignelse fra sin hyggelige mentor, Dina Standish, skal de starte sitt eget firma med kun kvinner og får lov til å ta med seg én ansatt. De velger Emerald Greene som sin hovedforsker, lover henne at hun vil være en likeverdig, multimillionærpartner om et par år, og av gårde drar de.
Men! De etterlater seg Carrington Lane, en arbeidsnarkoman gal kvinne som mener hun burde ha blitt valgt fremfor Emerald og sverger hevn på hovedtrioen ved å starte sitt eget firma og overfakturere dem. Ti år senere er begge firmaene kjempesuksessfulle, hater hverandre og prøver stadig å overgå og sabotere hverandre. Og her er vi. Det er derfor ingen gåte hva *Everything’s Fair* handler om. Et mer interessant spørsmål er kanskje hva slags show det prøver å være, for i premieren er det i utgangspunktet umulig å si. Er dette en spøk? Er det derfor Kim Kardashian, av alle mennesker, leder en stjernespekket rollebesetning? Man får det inntrykket. Suksess kommuniseres utelukkende i form av pene dresser, Bentleyer og dyr smak (og en sirkel av assistenter som gir mapper til folk uten å bli spurt). Det gjentas stadig at hovedpersonene er de beste skilsmisseadvokatene i byen, og alle snakker utelukkende i sjefete klisjeer. Det føles veldig som en parodi.
Selv om jeg ikke helt kan si om det er det. Det er et par innledende tilfeller i episode 1, og begge har denne stilen, alle går i sakte film mot kameraet, med Grant, Ronson og Greene som sikrer enkle seire fra alle vinkler. En av sakene er Grace Henry, som flyttet til Hollywood for å bli skuespillerinne og endte opp med å bli en troféhustru. Mannen hennes, Lionel Lee, holdt henne isolert og bundet av vilkårene i en streng ektepakt, men selvfølgelig finnes det en vei utenom det. Det viser seg at Lionel hadde en grådig seksuell appetitt og brakte en tredje person inn i ekteskapet sitt, en kvinne som het Emma, som Grace senere forelsket seg i. Det er litt research involvert i dette, hvorav det meste skjer utenfor skjermen, men utbyttet er forutsigbart. Det viser seg at den store, slemme Lionel er veldig interessert i å sette seg på huk over et leketøy på størrelse med en trafikkjegle, noe han helst ikke vil bli allmennkunnskap. Greit for meg.
Den andre saken er kortere og involverer en kvinne som heter Sheila, som ringer Liberty fra en annen stat fordi mannen hennes kjøpte et Rembrandt-maleri og nå vil ha alt annet i huset borte, inkludert henne selv. Liberty kan hoppe på et privatfly, gå inn i eiendommen, vise til Californias skilsmisselovgivning (de giftet seg der) og sikre Sheila titalls millioner dollar på omtrent fem minutter. Enkelt arbeid.
Man skulle tro at personlige problemer ville være det mest opplysende stoffet, men i hvert fall i *Everything’s Fair*, i episode 1, virker disse også som en parodi. Allura er gift med en yngre fotballspiller som heter Chase, som på slutten av episoden bestemmer seg for at han vil skilles. Det er veldig…
Det er vanskelig å se dette som noe mer enn en kommentar til Kim Kardashians privatliv, men kanskje jeg bare tenker for mye. Naturligvis samles alle partnerne for å minne den tilsynelatende ubekymrede Allura på at Chase uansett ikke fortjente henne og bare nøyde seg med sin lave selvtillit.
Den eneste potensielt interessante vinklingen her er at Chase dater en annen kvinne: Milan, den unge kvinnen som jobber for Grant, Ronson og Greene. Nå kan det i det minste forårsake noen ekte problemer, men ingenting jeg har sett så langt tyder på at de ikke vil bli lette å løse.
